Dag 24.

Terence & me. Etter å ha opplevd at møtet vårt hadde blitt utsatt gang på gang var det med blandede følelser at jeg satt og ventet i dag. Jeg så det lange videointervjuet mellom Terence og Hans Ulrich Obrist etter frokost. Jeg synes dette er det beste intervjuet (jeg har lest utdrag fra det tidligere). Her gir Terence utdypende svar, er seriøs og reflekterende, og intervjuet varer i nærmere 80 minutter. Det var det beste interjvuet. Mitt er bedre.

Jeg fikk en epost på dagtid fra Terence, som beklaget for at alle møtene var blitt utsatt, men at han igjen måtte utsette i 30 minutter. 1830. Ikke værst. Jeg hadde middagsavtale med Emmanuelle og Claire, og håpet ikke den ville bli spolert, men samtidig, når det kommer til Terence så får jeg ta den tiden jeg får. Jeg leste intervjuer etc til litt ut på ettermiddagen, før jeg dro ned til Lower East Side. Jeg satt på Orchard 88 og spiste, og bare ventet. Vel framme i Lower East Side skjønte jeg kanskje at det ikke var en veldig god i idé, fordi jeg satt vel egentlig bare og hadde det fælt og gruet meg. 1830 var jeg tilbake i Canal St 45. Terence var enda ikke tilbake, men jeg fikk komme inn. Garrick og hans assistent (?) satt og jobbet, jeg skummet gjennom utstillingskataloger. 1915 ringer Terence Garrick, som tydeligvis hadde glemt hele avtalen. Han var en halvtime unna. Rundt 2030 kom Terence hjem. I mellomtiden hadde noe ganske fantastisk skjedd. Mens jeg satt og ventet, smålig irritert, tenkte jeg at Terence helt sikkert kommer til å være ekstra imøtekommende, siden han hadde latt meg i stikken. Det ga meg vel en ekstra dose selvtillit. Det trengte jeg. Terence kom farende inn, og beklaget gjentatte ganger at han var så sen, spurte om jeg ville ha mat, og om han kunne få 2 minutter til å gjøre seg klar. Han gikk opp, skiftet (til et nytt, identisk antrekk) og kom ned igjen. Vi kunne snakke oppe i leiligheten hans.

Jeg spurte forsiktig om jeg kunne filme intervjuet. Det gikk fint. Etter at vi hadde pratet i noen minutter merket jeg at svarene jeg fikk var sjeldent presise og utfyllende. Han presiserte flere ganger at han snakket sant, og fortalte også at Javier (galleristen) hadde bedt ham være snill mot meg (det var han jo). Vi pratet i litt over en time, og jeg fikk stilt alle spørsmålene jeg hadde. Vi snakket om intervjuet med Hans Ulrich Obrist, og Terence- etter å ha tenkt seg om- fortalte at han hadde vært enda ærligere her.

Terence innså at jeg bare hadde noen dager igjen, og at vi måtte gjøre flere ting. Vito Schnabel, hot-shot-kuratoren som ikke svarte på eposten min, måtte jeg treffe mente Terence. Også ekteparet Aarons, som kanskje har kjøpt flest verk av Terence (siden jeg knapt har sett noen verk i virkeligheten) måtte jeg treffe. Jeg har alt fått det jeg kom for, men om Terence vil arrangere disse to møtene så er jo det bare en enorm bonus.

Rundt klokken ti traff jeg Emmanuelle og Claire i Canal St. Vi gikk og spiste middag i Little Italy. Jeg liker Mulberry St lite. Veldig lite. Simpel mat til stive priser, og alt for mange folk. Men siden jeg hadde latt jentene vente i over en time (vi hadde en løs avtale om kl ni) var jeg ikke vanskelig. Uten at jeg helt vet hvorfor bestemte Emmanuelle å spandere middagen på meg. Snilt.