Dag 17.

Er en bokorm. Jeg våknet kvikk og rask og tenkte jeg burde lese litt katalogtekster, og forberede intervjuet med Terence. På mandag skal jeg treffe studio manageren hans, for å få boltre meg i arkivet hans (inneholder hver eneste artikkel som nevner navnet hans).  Etter dette skal jeg treffe Terence. Er nervøs, men føler meg klar for intervjuet nå etter hvert. Har jo snart vært her i tre uker, og begynner å gå tom for tid. Jeg regner meg det blir masse korrespondanse per epost mellom oss framover uansett. Jeg har fått sett Terence i hans naturlige omgivelser (åpninger og moteshow) og når jeg har intervjuet i boks har jeg gjort det essensielle.

Jeg har vært på uttallige åpninger og gallerier, så jeg føler meg skikket til å skrive om kunstscenen også. Er blitt ganske vant til denne byen nå. Jeg er en racer på å hjelpe bortkomne folk i gatene (turister så vel som amerikanere)- og selv om jeg av og til sender dem i feil retning, så er jeg alltid behjelpelig.

Det er en kinesisk take-away restaurant 100 meter unna, og til tross for at lokalet ser ut som et offentlig toalett, så er det alltid masse folk i kø der. Jeg ga det en sjanse. Maten var sånn noenlunde. Fæl egentlig. Men når en generøs porsjon koster 4.75 $ er man tilfreds så lenge man unngår matforgiftning (og blir mett, selvsagt).

I håp om å få litt ro og fred til å lese satte jeg meg ut i den store bakgården. Det gikk fint en stund. Resepsjonisten her er verdens herligste dame, og er voldsomt pratesyk. Hun kom, og jeg tenkte jeg kunne prate litt med henne mens hun tok en røyk. To timer senere visste jeg ALT om hennes fjerne fettre og kusiner, hvordan det var å vokse opp i et tøft nabolag i Bronx, bl.a. om at blokken hun bor i har kulehull i mursteinsfasaden, om hvordan Bloods og Crips opererer i området, om kollegaene hennes, om rasistiske kommentarer hun har fått slengt etter seg, om forloveden hennes og sønnen, stedatteren, sønnens far… the list goes on. Etter 90 minutter spurte hun meg hvor gammel jeg var, før hun fortsatte å prate. Hun er som nevnt kjempeherlig, men jeg kommer til å blø fra trommehinnen om jeg treffer henne igjen med det første.

Terence arrangerte en fest for en venn, på the New Museum, i forbindelse med en boklansering av portretter. Jeg har jo skjønt det at man må være fashionably late etter hvert, og dukket opp 1930 (det åpnet 1900). Siden affæren var sponset av en vodka leverandør, fristet jeg mine nye venner fra hostellet til å bli med. 2045 (det varte til 2100) slapp vi omsider inn. Jeg tror jeg var den aller siste som fikk innpass. Det viste seg å være gjesteliste, men jeg klarte å godsnakke med vaktene. Til tross for at vi bare fikk 20 minutter der (vodkaen var borte) og et stempel, så var det i hvert fall noe. Jeg hadde ikke våget å se følget mitt i øynene, om jeg hadde lurt dem med i en god times kø i kjølig vær for ingenting. Jeg visste om en fin restaurant i nærheten, så stemning steg når vi fikk i oss litt mat, og den ble enda bedre når vi gikk på en klubb i nærheten. Vi hadde fått noen promotionbilletter, så vi slapp cover charge (og den endeløse køen). Vel inne, skjønte jeg at jeg hadde dødd og havnet i kitschhelvete. "Barokkinteriør", Trashy kvinner (sveiseblinde og i korte kjoler) og nøttegutter i helsetrøye og med for mange accessories preget klientellet, og de tonedøve DJene fyrte opp Akon og Lil Wayne (technoremix) til stormende jubel fra publikum. Heldigvis var vi en bra gjeng, så det var kjekt likevel. Dansekulturen på dette stedet var mildt sagt vulgær, så de fire jentene jeg var med ville absolutt ikke danse med noen fremmede. Jeg fikk noen frustrerte/irriterte kommentarer fra et par menn, men nei; ”I will not hook you up, man”.