Dag 28.

I morgen drar jeg hjem. Det føles veldig rart. Det er så masse jeg ikke har gjort her. På den annen side er jeg jo ikke her først og fremst som en turist, og jeg tar gjerne turen tilbake hit en gang. Neste gang med Irene. I dag har jeg vært en siste gang i Midtown, på Saks Fifth Avenue og på kafeen i Orchard Street. Jeg dro tilbake til hostellet igjen på ettermiddagen og ordnet litt opp i bagasjen min. Emmanuelle og Claire dro hjem i dag.

Gleder meg til å komme hjem nå. Men som en fantastisk avslutning på et utrolig opphold, gikk jeg for å spise middag med Terence på kvelden. En veldig spesiell japansk restaurant. Garrick en en gallerist, Thomas, var også med. Vi bestilte utrolig mange retter og delte. Bare sjømat. Og sake. Han fortalte meg at Javier hadde sagt: "Don't take Espen to a fashion show". Også hadde og sagt: "be nice to him". Javier vil naturlignok at jeg skal fokusere på kunstneren, og ikke på kjendisen, og er veldig behjelpelig. Jeg er jo bare marginalt opptatt av Terence som en offentlig person, men jeg var riktignok ekstatisk når jeg fikk være med på Proenza Schouler-visningen.

Middagen var den perfekte avslutningen på oppholdet i New York.

I morgen er det bare å gjøre de få tingene jeg må gjøre i sakte tempo, slik at tiden går fort fram til 1725, når flyet mitt går fra Newark. Gleder meg til å komme hjem.

Dag 27.

Regnvær. Museumsvær? Jeg tenkte meg til the Metropolitan Museum of Art, og siden det bare er ca 35 kvartal kunne jeg jo gå dit. Eller enda, bedre, gå gjennom Central Park til museet. Det endte med at jeg gikk i sirkel (i skikkelig Bergensk drittvær) og endte opp ganske nøyaktig samme sted som jeg startet (ett kvartal unna for å være helt ærlig). Jeg var gjennomvåt, og tenkte at jeg like godt kunne gå hjemom og skifte. Det endte med at jeg bare ble værende innendørs. Det var folksomt på hostellet uansett, så jeg bare slappet av der med en bedre lunsj. Slappet av til jeg så eposten fra Terence, som fortalte at han hadde ordnet et møte med kunstfilantropene Philip og Shelley Fox Aarons. De har kjøpt verk av Terence Koh siden begynnelsen, og kjenner ham svært godt. Terence hadde jo sagt at han synes jeg burde få se noen verk. Han hadde også spurt dem om ikke jeg kunne få intervjue dem- noe jeg ikke hadde planlagt- så jeg måtte sette meg ned og forberede noen gode spørsmål til det kunstbegjærende ekteparet.

I et ganske så fasjonabelt nabolag i the Upper West Side, med dørmann og det hele, kom jeg presis 1830. Jeg tok heisen opp til 41. etasje, og ble møtt i gangen av Philip. Han viste meg fornøyd rundt i den vanvittige leiligheten som var full av kunstverk, og snakket ivrig om Terence, om verkene, om min oppgave og om kunstscenen i New York. All relevant informasjon (hefter, magasiner, kataloger etc) var lagt fram. Utsikten til Central Park var forresten ubeskrivelig. Etter noe om og men kom Terence og Garrick. Vi pratet en liten stind før de fire måtte dra videre til et middagsselskap.

Terence foreslå at vi kunne spise middag sammen i morgen, siden det er den siste dagen min i New York. Han nevnte også en del andre folk jeg burde kontakte (diverse kuratorer), og fortalte at han skulle be dem hjelpe meg om nødvendig.

Dag 26.

Jeg kjøpte meg en stor salat til frokost og dro til Central Park. Leste og noterte litt, og hørte på musikk. Bedagelig start på dagen. Litt ut på ettermiddagen traff jeg Claire og Emmanuelle. Vi hadde planlagt å dra til Coney Island og Brighton Beach. Det var overskyet, og ikke veldig varmt, men vi holdt oss til planen. Coney Island eksisterer i en boble, tilsynelatende uendret siden 50-tallet. Håndmalte skilt til de ulike bodene på promenaden, og en 90 år gammel fornøyelsespark. Pariserhjulet er fantastisk. En passe skremmende konstruksjon av jern med primitiv mekanikk. På toppen av hjulet kunne vi se Manhattans skyline. Stranden var grei, men ikke veldig innbydende. Likevel var det masse folk der. Det er et russisk nabolag, og omtrent alle er russisk-ortodokse jøder. Med hatt og krøller og det hele.

Jeg badet. Emmanuelle og Claire vasset uti til lårene.

Dag 25.

Rolig dag til lørdag å være. Redigerte videointervjuet slik at jeg kunne få det som en videofil, og ta backup av den. For en kløne som meg skulle det vise seg å være tidkrevende. Men nå er den lagret tre steder, så jeg kan slappe av. Dro til nordover i Harlem, til 125th Street, som er en av hovedgatene i strøket. Kjøpt tskjorte med "I <3 Harlem" logo. Hvor kult er det? Dernest dro jeg nedover til midtown. Jeg trengte en badeshorts. Ja, en badeshorts. En butikkansatt lo når jeg spurte om badetøy, og fortalte at de ikke hadde hatt det på noen måneder. Etter mye om og men fant jeg en shorts, ikke akkurat velegnet for bading, men det var det beste jeg fant.

Jeg spiste ordentlig middag (tre retter) like ved fifth avenue ved central park- jeg orket ikke tanken på mer chinese take-away eller burgere. På kvelden dro jeg tilbake til hostellet, og hang ut med de andre der i fellesarealet.

Dag 24.

Terence & me. Etter å ha opplevd at møtet vårt hadde blitt utsatt gang på gang var det med blandede følelser at jeg satt og ventet i dag. Jeg så det lange videointervjuet mellom Terence og Hans Ulrich Obrist etter frokost. Jeg synes dette er det beste intervjuet (jeg har lest utdrag fra det tidligere). Her gir Terence utdypende svar, er seriøs og reflekterende, og intervjuet varer i nærmere 80 minutter. Det var det beste interjvuet. Mitt er bedre.

Jeg fikk en epost på dagtid fra Terence, som beklaget for at alle møtene var blitt utsatt, men at han igjen måtte utsette i 30 minutter. 1830. Ikke værst. Jeg hadde middagsavtale med Emmanuelle og Claire, og håpet ikke den ville bli spolert, men samtidig, når det kommer til Terence så får jeg ta den tiden jeg får. Jeg leste intervjuer etc til litt ut på ettermiddagen, før jeg dro ned til Lower East Side. Jeg satt på Orchard 88 og spiste, og bare ventet. Vel framme i Lower East Side skjønte jeg kanskje at det ikke var en veldig god i idé, fordi jeg satt vel egentlig bare og hadde det fælt og gruet meg. 1830 var jeg tilbake i Canal St 45. Terence var enda ikke tilbake, men jeg fikk komme inn. Garrick og hans assistent (?) satt og jobbet, jeg skummet gjennom utstillingskataloger. 1915 ringer Terence Garrick, som tydeligvis hadde glemt hele avtalen. Han var en halvtime unna. Rundt 2030 kom Terence hjem. I mellomtiden hadde noe ganske fantastisk skjedd. Mens jeg satt og ventet, smålig irritert, tenkte jeg at Terence helt sikkert kommer til å være ekstra imøtekommende, siden han hadde latt meg i stikken. Det ga meg vel en ekstra dose selvtillit. Det trengte jeg. Terence kom farende inn, og beklaget gjentatte ganger at han var så sen, spurte om jeg ville ha mat, og om han kunne få 2 minutter til å gjøre seg klar. Han gikk opp, skiftet (til et nytt, identisk antrekk) og kom ned igjen. Vi kunne snakke oppe i leiligheten hans.

Jeg spurte forsiktig om jeg kunne filme intervjuet. Det gikk fint. Etter at vi hadde pratet i noen minutter merket jeg at svarene jeg fikk var sjeldent presise og utfyllende. Han presiserte flere ganger at han snakket sant, og fortalte også at Javier (galleristen) hadde bedt ham være snill mot meg (det var han jo). Vi pratet i litt over en time, og jeg fikk stilt alle spørsmålene jeg hadde. Vi snakket om intervjuet med Hans Ulrich Obrist, og Terence- etter å ha tenkt seg om- fortalte at han hadde vært enda ærligere her.

Terence innså at jeg bare hadde noen dager igjen, og at vi måtte gjøre flere ting. Vito Schnabel, hot-shot-kuratoren som ikke svarte på eposten min, måtte jeg treffe mente Terence. Også ekteparet Aarons, som kanskje har kjøpt flest verk av Terence (siden jeg knapt har sett noen verk i virkeligheten) måtte jeg treffe. Jeg har alt fått det jeg kom for, men om Terence vil arrangere disse to møtene så er jo det bare en enorm bonus.

Rundt klokken ti traff jeg Emmanuelle og Claire i Canal St. Vi gikk og spiste middag i Little Italy. Jeg liker Mulberry St lite. Veldig lite. Simpel mat til stive priser, og alt for mange folk. Men siden jeg hadde latt jentene vente i over en time (vi hadde en løs avtale om kl ni) var jeg ikke vanskelig. Uten at jeg helt vet hvorfor bestemte Emmanuelle å spandere middagen på meg. Snilt.

Dag 23.

Lest intervjuer. Shoppet. Spist middag i Lower East Side. Så PACE gallery sin 50-års utstilling. Handlet vel mest om å bruse med fjærene, og vise verk fra de viktigste utstillingene. Andy Warhol, Jasper Johns, Jackson Pollock, Claes Oldenburg, Roy Lichtenstein etc.

Dag 22.

Fordyper meg i Terence's underlige univers. Leser intervjuer, ser bilder og eposter. Jeg er virkelig forbauset over det enorme materialet jeg har fått. Intervjuet er utsatt igjen. Til fredag. Håper å få gjennomført det. I dag har jeg i hovedsak vært på hostellet i Harlem. Pratet masse med den tidligere nevnte resepsjonisten. I morgen må jeg komme meg ut, litt. Tenker i hvert fall MoMa PS1.