Dag 28.

I morgen drar jeg hjem. Det føles veldig rart. Det er så masse jeg ikke har gjort her. På den annen side er jeg jo ikke her først og fremst som en turist, og jeg tar gjerne turen tilbake hit en gang. Neste gang med Irene. I dag har jeg vært en siste gang i Midtown, på Saks Fifth Avenue og på kafeen i Orchard Street. Jeg dro tilbake til hostellet igjen på ettermiddagen og ordnet litt opp i bagasjen min. Emmanuelle og Claire dro hjem i dag.

Gleder meg til å komme hjem nå. Men som en fantastisk avslutning på et utrolig opphold, gikk jeg for å spise middag med Terence på kvelden. En veldig spesiell japansk restaurant. Garrick en en gallerist, Thomas, var også med. Vi bestilte utrolig mange retter og delte. Bare sjømat. Og sake. Han fortalte meg at Javier hadde sagt: "Don't take Espen to a fashion show". Også hadde og sagt: "be nice to him". Javier vil naturlignok at jeg skal fokusere på kunstneren, og ikke på kjendisen, og er veldig behjelpelig. Jeg er jo bare marginalt opptatt av Terence som en offentlig person, men jeg var riktignok ekstatisk når jeg fikk være med på Proenza Schouler-visningen.

Middagen var den perfekte avslutningen på oppholdet i New York.

I morgen er det bare å gjøre de få tingene jeg må gjøre i sakte tempo, slik at tiden går fort fram til 1725, når flyet mitt går fra Newark. Gleder meg til å komme hjem.

Dag 27.

Regnvær. Museumsvær? Jeg tenkte meg til the Metropolitan Museum of Art, og siden det bare er ca 35 kvartal kunne jeg jo gå dit. Eller enda, bedre, gå gjennom Central Park til museet. Det endte med at jeg gikk i sirkel (i skikkelig Bergensk drittvær) og endte opp ganske nøyaktig samme sted som jeg startet (ett kvartal unna for å være helt ærlig). Jeg var gjennomvåt, og tenkte at jeg like godt kunne gå hjemom og skifte. Det endte med at jeg bare ble værende innendørs. Det var folksomt på hostellet uansett, så jeg bare slappet av der med en bedre lunsj. Slappet av til jeg så eposten fra Terence, som fortalte at han hadde ordnet et møte med kunstfilantropene Philip og Shelley Fox Aarons. De har kjøpt verk av Terence Koh siden begynnelsen, og kjenner ham svært godt. Terence hadde jo sagt at han synes jeg burde få se noen verk. Han hadde også spurt dem om ikke jeg kunne få intervjue dem- noe jeg ikke hadde planlagt- så jeg måtte sette meg ned og forberede noen gode spørsmål til det kunstbegjærende ekteparet.

I et ganske så fasjonabelt nabolag i the Upper West Side, med dørmann og det hele, kom jeg presis 1830. Jeg tok heisen opp til 41. etasje, og ble møtt i gangen av Philip. Han viste meg fornøyd rundt i den vanvittige leiligheten som var full av kunstverk, og snakket ivrig om Terence, om verkene, om min oppgave og om kunstscenen i New York. All relevant informasjon (hefter, magasiner, kataloger etc) var lagt fram. Utsikten til Central Park var forresten ubeskrivelig. Etter noe om og men kom Terence og Garrick. Vi pratet en liten stind før de fire måtte dra videre til et middagsselskap.

Terence foreslå at vi kunne spise middag sammen i morgen, siden det er den siste dagen min i New York. Han nevnte også en del andre folk jeg burde kontakte (diverse kuratorer), og fortalte at han skulle be dem hjelpe meg om nødvendig.

Dag 26.

Jeg kjøpte meg en stor salat til frokost og dro til Central Park. Leste og noterte litt, og hørte på musikk. Bedagelig start på dagen. Litt ut på ettermiddagen traff jeg Claire og Emmanuelle. Vi hadde planlagt å dra til Coney Island og Brighton Beach. Det var overskyet, og ikke veldig varmt, men vi holdt oss til planen. Coney Island eksisterer i en boble, tilsynelatende uendret siden 50-tallet. Håndmalte skilt til de ulike bodene på promenaden, og en 90 år gammel fornøyelsespark. Pariserhjulet er fantastisk. En passe skremmende konstruksjon av jern med primitiv mekanikk. På toppen av hjulet kunne vi se Manhattans skyline. Stranden var grei, men ikke veldig innbydende. Likevel var det masse folk der. Det er et russisk nabolag, og omtrent alle er russisk-ortodokse jøder. Med hatt og krøller og det hele.

Jeg badet. Emmanuelle og Claire vasset uti til lårene.

Dag 25.

Rolig dag til lørdag å være. Redigerte videointervjuet slik at jeg kunne få det som en videofil, og ta backup av den. For en kløne som meg skulle det vise seg å være tidkrevende. Men nå er den lagret tre steder, så jeg kan slappe av. Dro til nordover i Harlem, til 125th Street, som er en av hovedgatene i strøket. Kjøpt tskjorte med "I <3 Harlem" logo. Hvor kult er det? Dernest dro jeg nedover til midtown. Jeg trengte en badeshorts. Ja, en badeshorts. En butikkansatt lo når jeg spurte om badetøy, og fortalte at de ikke hadde hatt det på noen måneder. Etter mye om og men fant jeg en shorts, ikke akkurat velegnet for bading, men det var det beste jeg fant.

Jeg spiste ordentlig middag (tre retter) like ved fifth avenue ved central park- jeg orket ikke tanken på mer chinese take-away eller burgere. På kvelden dro jeg tilbake til hostellet, og hang ut med de andre der i fellesarealet.

Dag 24.

Terence & me. Etter å ha opplevd at møtet vårt hadde blitt utsatt gang på gang var det med blandede følelser at jeg satt og ventet i dag. Jeg så det lange videointervjuet mellom Terence og Hans Ulrich Obrist etter frokost. Jeg synes dette er det beste intervjuet (jeg har lest utdrag fra det tidligere). Her gir Terence utdypende svar, er seriøs og reflekterende, og intervjuet varer i nærmere 80 minutter. Det var det beste interjvuet. Mitt er bedre.

Jeg fikk en epost på dagtid fra Terence, som beklaget for at alle møtene var blitt utsatt, men at han igjen måtte utsette i 30 minutter. 1830. Ikke værst. Jeg hadde middagsavtale med Emmanuelle og Claire, og håpet ikke den ville bli spolert, men samtidig, når det kommer til Terence så får jeg ta den tiden jeg får. Jeg leste intervjuer etc til litt ut på ettermiddagen, før jeg dro ned til Lower East Side. Jeg satt på Orchard 88 og spiste, og bare ventet. Vel framme i Lower East Side skjønte jeg kanskje at det ikke var en veldig god i idé, fordi jeg satt vel egentlig bare og hadde det fælt og gruet meg. 1830 var jeg tilbake i Canal St 45. Terence var enda ikke tilbake, men jeg fikk komme inn. Garrick og hans assistent (?) satt og jobbet, jeg skummet gjennom utstillingskataloger. 1915 ringer Terence Garrick, som tydeligvis hadde glemt hele avtalen. Han var en halvtime unna. Rundt 2030 kom Terence hjem. I mellomtiden hadde noe ganske fantastisk skjedd. Mens jeg satt og ventet, smålig irritert, tenkte jeg at Terence helt sikkert kommer til å være ekstra imøtekommende, siden han hadde latt meg i stikken. Det ga meg vel en ekstra dose selvtillit. Det trengte jeg. Terence kom farende inn, og beklaget gjentatte ganger at han var så sen, spurte om jeg ville ha mat, og om han kunne få 2 minutter til å gjøre seg klar. Han gikk opp, skiftet (til et nytt, identisk antrekk) og kom ned igjen. Vi kunne snakke oppe i leiligheten hans.

Jeg spurte forsiktig om jeg kunne filme intervjuet. Det gikk fint. Etter at vi hadde pratet i noen minutter merket jeg at svarene jeg fikk var sjeldent presise og utfyllende. Han presiserte flere ganger at han snakket sant, og fortalte også at Javier (galleristen) hadde bedt ham være snill mot meg (det var han jo). Vi pratet i litt over en time, og jeg fikk stilt alle spørsmålene jeg hadde. Vi snakket om intervjuet med Hans Ulrich Obrist, og Terence- etter å ha tenkt seg om- fortalte at han hadde vært enda ærligere her.

Terence innså at jeg bare hadde noen dager igjen, og at vi måtte gjøre flere ting. Vito Schnabel, hot-shot-kuratoren som ikke svarte på eposten min, måtte jeg treffe mente Terence. Også ekteparet Aarons, som kanskje har kjøpt flest verk av Terence (siden jeg knapt har sett noen verk i virkeligheten) måtte jeg treffe. Jeg har alt fått det jeg kom for, men om Terence vil arrangere disse to møtene så er jo det bare en enorm bonus.

Rundt klokken ti traff jeg Emmanuelle og Claire i Canal St. Vi gikk og spiste middag i Little Italy. Jeg liker Mulberry St lite. Veldig lite. Simpel mat til stive priser, og alt for mange folk. Men siden jeg hadde latt jentene vente i over en time (vi hadde en løs avtale om kl ni) var jeg ikke vanskelig. Uten at jeg helt vet hvorfor bestemte Emmanuelle å spandere middagen på meg. Snilt.

Dag 23.

Lest intervjuer. Shoppet. Spist middag i Lower East Side. Så PACE gallery sin 50-års utstilling. Handlet vel mest om å bruse med fjærene, og vise verk fra de viktigste utstillingene. Andy Warhol, Jasper Johns, Jackson Pollock, Claes Oldenburg, Roy Lichtenstein etc.

Dag 22.

Fordyper meg i Terence's underlige univers. Leser intervjuer, ser bilder og eposter. Jeg er virkelig forbauset over det enorme materialet jeg har fått. Intervjuet er utsatt igjen. Til fredag. Håper å få gjennomført det. I dag har jeg i hovedsak vært på hostellet i Harlem. Pratet masse med den tidligere nevnte resepsjonisten. I morgen må jeg komme meg ut, litt. Tenker i hvert fall MoMa PS1.

Dag 21.

Er en bona fide turist i dag. Dagen i dag var har vært en av de absolutt gøyeste på denne turen. Hoppet over frokosten på hostellet i dag, og traff Emmanuelle og Claire for pannekakefrokost på en diner i stedet. Etter en dose lønnesirup dro vi ned til Battery Park, for å se frihetsgudinnen. Billettene var bestilt på nett, og hentet dagen i forkant, så vi slapp den lange køen. Jeg trodde det var tilstrekkelig å se frihetsgudinnen fra Staten Island fergen, men det var virkelig en opplevelse å statuen på nært hold.

Skyskraperne på Manhattan ser bra ut fra fergen mot Liberty Island. I land gikk vi opp sokkelen til statuen (om man skal opp i kronen må man bestille tre måneder i forkant) gjennom museet. Masse bilder.

Etter å ha nøye observert statuen fra alle vinkler tok vi båten til Ellis Island. Heldigvis tenkte alle det samme: dropp museet, spis og legg oss på gresset i solen. Jeg tror jeg sovnet. Tilbake i Battery Park prøvde vi å temme ekorn. Mandlene jeg alltid har med meg har vist seg å være mitt beste reisetips: ”Gå aldri ut uten mandler. Ekorn elsker dem (og antakeligvis også deg, om du mater dem)”.

Jentene ville shoppe litt mens vi var i downtown, så jeg tok metroen tilbake til Harlem. Nå take-away.

Dag 20.

Studiobesøk og intervju. I hvert fall studiobesøk. Intervjuet ble utsatt til torsdag. Skuffet? Nei, ikke så veldig. Jeg fikk boltre meg i studioarkivet i fire timer, og har i overkant av 200 (!) gb med materiale. Det er fantastisk. ALT. ABSOLUTT ALT: fra kunstverk han laget i studietiden til prosjektet hans med Lady Gaga (jeg er lovet bilder fra ”Children of Koh” så fort de kommer, av Alex Husdon, Terence sin meget behjelpelige studio manager). Bl.a. inneholder mappen med presseklipp 4100 filer. Også fikk jeg kose med Terence sin fine katt. Den liker meg.

På torsdag skal jeg ta en ny tur til Canal St og forhåpentligvis gjennomføre intervjuet da. I mellomtiden kan jeg lese så mange intervjuer jeg rekker. Men ikke i morgen, da tar jeg fri. Emmanuelle og Claire, to franske jenter jeg har møtt, skal treffe meg for frokost i Harlem, før vi drar sammen til frihetsgudinnen. De er kjempehyggelige, og jeg er så glad jeg har noe kjekt og sosialt å ta meg til fram til torsdag. Var jo litt innstilt på å få intervjuet ut av verden i dag da. 

Nå sitter jeg på Epistrophy, et sted jeg har vært masse, i Mott St i Lower East Side. Brooklyn Lager og middag gjør meg godt. Snart hjemover.

Dag 19.

Alle drar. De fleste folkene jeg har hengt med i det siste drar i dag. Trist. Noen av dem er fremdeles i byen, bare på andre hosteller, så jeg tenker jeg skal prøve å finne på noe med de uansett.

Dro til Central Park for lese, og fant fort roen. Denne parken er fantastisk. Så stor at man får fred i en by med 8 millioner innbyggere. På vei hjem gikk jeg midt på African American Day Parade. De gikk opp og ned gatene i Harlem og var plutselig like utenfor hostellet mitt.

Ble på hostellet utover kvelden. Traff Ed (enda en kunststudent fra England). Meg, Ed og James diskuterte kunst og sånn utover kvelden...

Dag 18.

Er en bokorm. Mer er det ikke å si om den saken.Har knapt forlatt hostellet i dag. Gikk på utstillingsåpningen på the Hole, "Phantasmagoria" med Mat Brinkman. Likte den ikke veldig godt. Noen interessante verk. Dro fort tilbake, og gikk for å spise sammen med James, en engelsk kunststudent. Han er for øvrig også i New York for å drive feltarbeid, så det er kjekt å dele erfaringer med ham.

Hostellet ligger jo som nevnt utenfor bykjernen, så gjestene her henger helst i oppholdsrommet når de ikke er ute på sightseeing. Derfor er det ikke noen stakkarslig tilværelse å være på hostellet en hel dag, for det er ganske folksomt her. Alle jeg var ute med på fredag var litt trøtt og sliten uansett, så ingen av oss ville dra ut.

Dag 17.

Er en bokorm. Jeg våknet kvikk og rask og tenkte jeg burde lese litt katalogtekster, og forberede intervjuet med Terence. På mandag skal jeg treffe studio manageren hans, for å få boltre meg i arkivet hans (inneholder hver eneste artikkel som nevner navnet hans).  Etter dette skal jeg treffe Terence. Er nervøs, men føler meg klar for intervjuet nå etter hvert. Har jo snart vært her i tre uker, og begynner å gå tom for tid. Jeg regner meg det blir masse korrespondanse per epost mellom oss framover uansett. Jeg har fått sett Terence i hans naturlige omgivelser (åpninger og moteshow) og når jeg har intervjuet i boks har jeg gjort det essensielle.

Jeg har vært på uttallige åpninger og gallerier, så jeg føler meg skikket til å skrive om kunstscenen også. Er blitt ganske vant til denne byen nå. Jeg er en racer på å hjelpe bortkomne folk i gatene (turister så vel som amerikanere)- og selv om jeg av og til sender dem i feil retning, så er jeg alltid behjelpelig.

Det er en kinesisk take-away restaurant 100 meter unna, og til tross for at lokalet ser ut som et offentlig toalett, så er det alltid masse folk i kø der. Jeg ga det en sjanse. Maten var sånn noenlunde. Fæl egentlig. Men når en generøs porsjon koster 4.75 $ er man tilfreds så lenge man unngår matforgiftning (og blir mett, selvsagt).

I håp om å få litt ro og fred til å lese satte jeg meg ut i den store bakgården. Det gikk fint en stund. Resepsjonisten her er verdens herligste dame, og er voldsomt pratesyk. Hun kom, og jeg tenkte jeg kunne prate litt med henne mens hun tok en røyk. To timer senere visste jeg ALT om hennes fjerne fettre og kusiner, hvordan det var å vokse opp i et tøft nabolag i Bronx, bl.a. om at blokken hun bor i har kulehull i mursteinsfasaden, om hvordan Bloods og Crips opererer i området, om kollegaene hennes, om rasistiske kommentarer hun har fått slengt etter seg, om forloveden hennes og sønnen, stedatteren, sønnens far… the list goes on. Etter 90 minutter spurte hun meg hvor gammel jeg var, før hun fortsatte å prate. Hun er som nevnt kjempeherlig, men jeg kommer til å blø fra trommehinnen om jeg treffer henne igjen med det første.

Terence arrangerte en fest for en venn, på the New Museum, i forbindelse med en boklansering av portretter. Jeg har jo skjønt det at man må være fashionably late etter hvert, og dukket opp 1930 (det åpnet 1900). Siden affæren var sponset av en vodka leverandør, fristet jeg mine nye venner fra hostellet til å bli med. 2045 (det varte til 2100) slapp vi omsider inn. Jeg tror jeg var den aller siste som fikk innpass. Det viste seg å være gjesteliste, men jeg klarte å godsnakke med vaktene. Til tross for at vi bare fikk 20 minutter der (vodkaen var borte) og et stempel, så var det i hvert fall noe. Jeg hadde ikke våget å se følget mitt i øynene, om jeg hadde lurt dem med i en god times kø i kjølig vær for ingenting. Jeg visste om en fin restaurant i nærheten, så stemning steg når vi fikk i oss litt mat, og den ble enda bedre når vi gikk på en klubb i nærheten. Vi hadde fått noen promotionbilletter, så vi slapp cover charge (og den endeløse køen). Vel inne, skjønte jeg at jeg hadde dødd og havnet i kitschhelvete. "Barokkinteriør", Trashy kvinner (sveiseblinde og i korte kjoler) og nøttegutter i helsetrøye og med for mange accessories preget klientellet, og de tonedøve DJene fyrte opp Akon og Lil Wayne (technoremix) til stormende jubel fra publikum. Heldigvis var vi en bra gjeng, så det var kjekt likevel. Dansekulturen på dette stedet var mildt sagt vulgær, så de fire jentene jeg var med ville absolutt ikke danse med noen fremmede. Jeg fikk noen frustrerte/irriterte kommentarer fra et par menn, men nei; ”I will not hook you up, man”.

Dag 16.

Etter gode fire timers søvn våknet jeg (utrolig nok) uthvilt og opplagt. Etter en sånn eksplosiv gårsdag trengte jeg å slappe litt av, og siden jeg snart skal intervjue Terence følte jeg for å bruke dagen til å lese katalogtekster. Det er lite som er skrevet om Terence, et knippe artikler, så oppgaven min blir den mest omfattende omtalen av ham noen sinne. "You will know more about me than me" mente Terence, etter han spurte meg om omfanget på masteroppgaven. Først må jeg besøke arkivet hans, så intervjue ham, så analysere utstillingene hans, så drøfte, så skrive, så får vi se. Håper å besitte en viss ekspertise i hvert fall.

Jeg har blitt kjent med en engelsk kunststudent som også er her i New York for å gjøre feltarbeid. Hostellet i Harlem er helt annerledes enn det ved Times Square. Det er mye billigere her, så folkene er yngre og mange reiser alene. Det er mer sosialt, og fellesarealet er en møteplass, hvor man stadig får invitasjoner om å dra ut.

Den lille turen jeg hadde ut av hostellet var til central park. Jeg så et ekorn på fortauet, som ble skremt av de forbipasserende, slik at det var på vei ut i bilveien. Jeg hadde mandler i sekken min, fra flyturen til New York, og for å sørge for at den lille krabaten ikke ble overkjørt kastet jeg en mandel på fortauet. Alle vet at ekorn er søte. De er enda søtere når de spiser. Søte ekorn. Ekornene er veldig tamme her, så det nysgjerrige ekornet ble ganske vågal og nærgående i håp om å få mer mat. Vel vitende om at det er forbudt å mate ekorn måtte jeg jo bare prøve å få det nærmere og nærmere. Til slutt spiste det av hånden min og klatret på kneet mitt (jeg hadde med meg desinfiseringssprit, så jeg er ikke pestbefengt). Jeg har video.

Dag 15.

Kanskje min mest innholdsrike dag noen sinne. Jeg sjekket ut av hostellet ved Times Square, og krysset 110th St til Harlem. Hostellet er mye kulere enn det forrige, er rent og fint, og fordelen med å bo på åttemanns rom er at det blir veldig sosialt. Jeg tok en spasertur i området, og Central Park. Den nordlige delen av parken er helt fantastisk. Det er snarere en skog en en park. Turen endte med en pilegrimsferd til Tom's Restaurant (fasaden og skiltet til kafeen i Seinfeld). Maten var kjip, men det var likevel et stort øyeblikk for en dedikert Seinfeldfan (Jeg har også kjøpt Binaca, Junior Mints og en Black & White cake).

På ettermiddagen dro jeg på åpningen på Anton Kern Gallery, som viste David Shrigley. Verkene hans er fantastisk morsomme. Jeg hadde ikke mye tid på Shrigley-utstillingen, fordi Bortolami (like bortenfor) hadde en enorm gruppeutstillingsåpning. Re-Dressed inneholdt verk fra 51 kunstnere, blant annet et av Terence Koh. Jeg bestemte meg for å være der så lenge det varte, i håp om at Terence skulle dukke opp. Mens jeg ventet så jeg at Agathe Snow stresset litt med å rigge til et slør foran videoverket hennes, så jeg spurte om hun trengte hjelp. Det takket hun ja til, så jeg fikk hjelpe henne å montere det. Hun var kjempehyggelig, og er forresten en venninne av Terence.

Etter nesten to timer der kom Terence. Han var som vanlig rimelig opptatt med å hilse på alle som kom stormende mot ham. Jeg hilste på ham etter hvert, og holdt med sånn noenlunde i nærheten. Etter en stund kom han bort til meg og sa at han måtte gå over gaten for å gå på et Fashion Show, og lurte på om jeg ville bli med. Han kunne ikke garantere at jeg ville få innpass siden jeg ikke var på listen, men han bare dro meg forbi køen, og sa i døren at jeg var med ham. Jeg fikk se Proenza Schouler sitt show i en stor garasje i Chelsea, og sto like bortenfor Alexander Wang og Andre Leon Talley. Etter showet skulle Terence videre på noen andre arrangementer, så vi avtalte å treffes til helgen.

Ekstatisk vendte jeg tilbake til det nye rommet mitt, da jeg traff på Joe (romkameraten min). Han hadde avtalt å gå ut og ta noen øl med fire andre fra hostellet. Jeg ble med. Vi dro ned igjen til downtown, og endte opp på en passe kul klubb i Greenwich Village. Vi danset til langt på natt.

Dag 14.

Galleri-falleri! God dag. God kunst. Jeg dro ned til Chelsea igjen for å kikke på flere av de mange galleriene i området, spesielt for å få med meg åpningen på David Zwirner med Al Taylor. Jeg var også på gigantene Gagosian og Mary Boone, i tillegg til mange andre mindre gallerier.

Gagosian viste Dan Colen. Heftig utstilling. Installasjon av 13 veltede motorsykler foran et maleri, en opp-ned halfpipe og enorme lerreter fulle av fargerik tyggegummi. Gallery 4 viste noen fantastiske fotografier av Edward Burtynsky. På 547 West 27th Street ligger et stort gammelt industribygg som er fullt av gallerier. Jeg rakk bare et par av dem før åpningen av Al Taylor, så jeg skal dra tilbake dit. Bold Hype og Sputnik var to av galleriene jeg besøkte her.

På vei hjemover etter åpningen fant jeg tilfeldigvis Lyons Wier Gallery, som viste skulpturer skapt fra gjenbrukte skoesker.

Dag 13.

I dag gikk jeg over Times Square og ante fred og ingen fare da jeg uten forvarsel ble angrepet av et Bagmonster. 45 000 plastposer var strødd ut over Times Square (en persons forbruk gjennom et liv), og en vill type kledd i 500 (ett års forbruk) plastposer gikk rundt med ropert. Jeg fikk låne en drakt. Jeg var innom M&M-butikken på Times Square... treetasjer butikk dedikert til M&M.

I dag er de fleste galleriene og museene stengt, så jeg gikk på Empire State Building i stedet. Fin utstikt, men det ble litt tåkete når jeg var på toppen. Og kaldere, og til slutt regn. På vei hjemover stoppet jeg på Macy's (verdens største butikk) for å slippe unna regnet. Et virkelig monster av et handlesenter... sjarmløst.

Dag 12

Jeg hadde tenkt å arbeide litt med oppgaven min, men da noen franskmenn fra hostellet lurte på om jeg skulle være med ut, forkastet jeg planene mine og takket gladelig ja. De skulle på gospel i Harlem. Som du kanskje skjønner er jeg litt kontaktsyk om dagene, siden gospel i Harlem ikke er noe jeg hadde tenkt ut på egen hånd. Jeg flytter opp til 113th St om noen dager, så det var greit å se omgivelsene. Kirken var sliten, med flassende maling og bare filler igjen av trekket på benkene. Dette satte likevel ikke noen demper på stemningen der inne. De lokale var ekstatiske, og ropte "amen" ved hver eneste passende anledning. El-orkel, el-gitar og trommer var det musikale innslaget, også de kraftige røstene fra gospelkoret da. Det var en morsom opplevelse, men når det halte mot slutten var det fremdeles som å være i kirken.

På ettermiddagen dro jeg til Orchard St i Lower East Side, for å besøke "On Stellar Ray" som åpnet utstillingen "Shadows" av JJ PEET. Fin utstilling i et lite galleri. Jeg kom i snakk med en kunstner der (jeg tror at når folk sier "Where do I know you from?" så er det bare en icebreaker- fordi ingen kjenner jo meg fra noe sted), og han hadde tenkt seg på noen andre gallerier. Jeg slo følge. Det er så utrolig mange gallerier i området, så bare i Orchard St fant vi ca åtte gallerier som hadde åpninger den søndagen. Vi var innom kanskje seks-syv av dem. Det er håpløst å kikke på verkene i disse små galleriene som er fulle av mennesker. Det virker ikke som om det betyr noe, fordi de fleste på åpningen var der for å henge ut og for å drikke øl.